men jeg liker det. Tanker flyr frem og tilbake, så ja jeg får ihvertfall tenkt nok. Mer enn nok. Jeg er faktisk lei all jente drama, og har nå offisielt MELDT MEG UT. Alltid, for alltid. Det er trist når folk ser forbi den man egentlig er, og finner på en eller annen monsteraktig skapning. Vi er alle litt like, og alle litt rare. Men samtidlig er vi så flotte og unike! Æsj, nå høres jeg skikkelig ekkel ut, haha ..men det er sant da.
Hypnoterapi er en flott ting, jeg har planer om å studere det til høsten. God plan ja? Jeg har flere på lur, men kan ikke si alt her og nå ..møt meg så snakkes vi (hvis jeg kjenner deg da, æhæ). Tror jeg skal skrive et innlegg om det en dag snart, litt mer seriøst. Du vet når jeg er trøtt blir det sånn slapp skriblings som dette ..
Jeg fant noe morsomt på pc'en min, skriblingser fra da jeg gikk på make up skolen ..ja altså ting jeg skrev til LÆRERNE. Jeg fikk litt sjokk av meg selv, hehe. Men tenkte jeg skulle poste det her, just for fun.
PRAKSIS DAG 1 – MOTECOVER Min første tanke var; for en morsom og spennende lekse! Her kunne jeg jo virkelig utfolde min kreativitet og vise litt av hvem jeg er innerst inne. Jeg planla faktisk denne oppgaven fra den dagen vi fikk vite at vi kom til å få en lekse der vi måtte lage et motecover, det må sies at jeg til og med drømte om dette prosjektet gjentatte ganger og så for meg et veldig glamorøst og velykket resultat. Ja, tankene var i drømmeland ..helt til jeg plasserte første omgang med foundation på huden til modellen min. Fargen på foundation ble helt feil, og hennes fete hud ville absolutt ikke samarbeide med min oljebaserte grunnsminke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto for å få jobbet foundation inn i huden hennes og for å få et nokså dekkende resultat. Pudder var jeg ikke direkte blyg med, her skulle det pudres for alle penga! Etter en times tid begynte jeg å bli nogenlunde fornøyd med grunnsminken, og humøret gikk litt opp igjen ..flashbacks av mitt glamorøse motecover presset seg smilende inn i hodet mitt. Jeg tok opp en øyenskygge kost, og full med optimisme begynte jeg å jobbe meg inn i globalen. Hva skal jeg si, etter nok et par timer, et par tusen skjellsord og hysteriske anfall ble jeg så sint og fortvilt at jeg nesten ga opp – hva skjedde med visjonen min? Hvorfor fikk jeg det ikke til? Jeg ble beruset med forvirrelse, dette gikk jo ikke ann!
Etter enda et par anstrengelser, en dash med maskara, rouge og lebestift tok jeg noen bilder og ruslet forbannet hjem. Var dette alt jeg kunne? Etter en rystende nattsøvn bestemte jeg meg kjapt for at vi måtte avtale en ny dag hvor jeg kunne prøve meg igjen, kanskje det ville fungere da.
Usikker og absolutt ikke motivert møtte jeg opp på ny hos modellen min sitt sjarmerende hus. Vi okkuperte kjelleren, slik at hvis alt gikk feil kunne jeg få rope og skrike så mye jeg følte for. Hele kroppen var skeptisk, visjonen min så ut til å forlate meg og jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å plukke opp sminken i det hele tatt. Men jeg begynte ihvertfall, og denne gangen hadde jeg med meg en krem for store porer og fet hud, en vannbasert foundation, vaselin og noen beundringsverdige vipper. Planen min var rett og slett å improvisere, slik at jeg ikke skulle bli like skuffet som forrige gang. Grunnsminken ble lagt, pudder ble nesten brukt opp og jeg følte en liten lettelse da foundation faktisk ikke sklidde av huden.
Jeg følte for å eksprementere litt så jeg blandet en beige skygge med vaselin, noe som resulterte i et skikkelig wet shine look. To skygger ble brukt på øynene, etterfulgt av diva vipper og en veldig tynn strek med våt eyeliner. Da jeg så resultatet av dette grep håpet tak i meg, kanskje dette kunne bli til noe vakkert likevel! Jeg turte til og med å nappe brynene hennes for å så tegne dem opp, det syntes jeg var nokså modig gjort av meg. Og når modellen frydet seg over hennes sexy diva look ble jeg igjen motivert til å fullføre oppgaven. Det var en fryd å tegne opp lepper og legge en skikkelig fet gloss (selv om jeg slet som en overfora gris for å få til å legge liplinern fint nok). Personelig syntes jeg bildene ble lekre, og antrekket jeg valgte til looken var jeg rimelig stolt av. Og det beste av alt – denne modellen må jo ha vært født for å stå foran kamera!
For å ramse opp en nokså stressende opplevelse; det man ser for seg i teorien blir som regel ikke slik man ville ha det til i praksis. Jeg tror jeg lærte at jeg ikke burde sette for mye press på meg selv, jeg er jo tross alt ikke et geni heller. Det å sette forventinger til seg selv er jo vel og bra, men for store forventninger kan være veldig ødeleggende på psyken og motivasjonen. Er det noe jeg virkelig ha lært her er det at den eneste som kan knekke deg ned til mørket er deg selv, og man burde derfor ha tro på seg selv for å i det hele tatt kunne håndtere en håndfull med problemer.
-----------------------------------------------------------------------------------
Haha. Ja. Jeg stikker og lager mat!
